Det er når barna er små og bor hjemme at foreldrene har den beste anledningen til å vise dem hva som er viktig.
Å oppleve den første iskremen med ettåringen.
Synge kveldsbønnen på sengekanten og bli vekket av små barnehender før sola står opp.
Å prate med den filosofiske femåringen over en brødskive og et glass melk.
Å danse inn et nytt år med tiåringen.
Å dele en konsertopplevelse med tenåringen.
Lønna for foreldreskap.
Barna er en gave til foreldrene. Foreldre er en gave til barna.
Alle disse små og store øyeblikkene som gjør dagen lysere og livet rikere. Jeg er så takknemlig til Gud for hvor vakkert han har skapt alle ting. Livet er en gave. Barna er en gave til foreldrene. Foreldre er en gave til barna.
For en tid tilbake var jeg med og ryddet etter en familiefest. Utover hele gulvet var det popcorn og godteripapir. Å rydde etter fest er kjedelig arbeid. En av de som stod og kostet gulvet kommenterte tørt at vi kanskje skulle droppe popcornet neste gang. Da kom det kjapt fra en av de andre: Hvis målet er å rydde minst mulig, så er jo det beste å ikke ha fest i det hele tatt.
Og sånn er det vel egentlig med familieliv også. Velsignelse og arbeid går hånd i hånd. Foreldreskap kan være strevsomt, men du får lønn for strevet og mange velsignelser underveis.
Den vriene hverdagen
Vær nøye med hvordan du lever. Vær klok. Tenk gjennom hva du vil. Tida er dyrebar, bruk den godt. Husk: dagene spiller ikke på lag, de kjemper imot deg. For dagene er onde. (Fritt etter Ef 5,15–16)
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har møtt ganske mange kristne foreldre som slåss med hverdagen sin. Som gang på gang opplever at hverdagen spolerer de gode intensjonene deres.
De som hadde en drøm om å leve gjestfritt, med et åpent hjem, men når alt kommer til alt har mer enn nok med å ordne mat og klær til sine egne håpefulle små.
De som fikk et møte med Den hellige ånd i tenårene og visste at bønnelivet aldri ville bli det samme igjen. Men som i møtet med hverdagen fant ut at det føles mer behagelig å ha Gud litt på avstand.
Som foreldre må vi må vite hva vi vil, og bruke tida godt, for dagene er onde. Den store kampen handler om de små valgene. Når femåringen har trukket ut leggetida, og dere føler at dere verken har tid eller krefter til å sitte på sengekanten og lese og be.
Da må dere vite hva dere vil.
Dere må kjøpe tida, for dagene er onde.
Når sjuåringen forteller om den appen som alle de andre i klassen har. Og dere føler dere har sagt nei tre ganger for mye den siste uka, og dere så gjerne – om enn bare for husfredens skyld – vil fire litt på prinsippene. Da må dere trekke pusten dypt og huske på at dagene er onde. Dere må leve klokt og kjempe når kampen står.
Dere må leve klokt og kjempe når kampen står.
Når husgruppa har bestemt seg for å ha familiesamlinger annenhver uke, hvor alle ungene er med, og dere har hatt en lang dag på jobb, og gruppesamlinga skal være hjemme hos dere, og dere føler at huset ikke er presentabelt. Da må dere huske at denne anledningen ikke kommer tilbake senere i livet.
At det er nå barna er små, det er nå de bor hjemme, det er nå dere har den beste anledningen til å vise dem hva som er viktig.
Hverdagen er ikke en medgjørlig type som legger til rette for det dere har lyst til å gjøre. Den kjemper imot etter beste evne. Skal dere få overtaket på den, må dere tenke gjennom ting og leve klokt.
Teksten er et utdrag fra Disippelpuls i hjemmet av Håvard Kjøllesdal, som utgis på ProklaMedia forlag. Dette en kort og lettlest arbeidsbok med gode refleksjonsspørsmål laget for foreldre som ønsker å gi barna det beste utgangspunktet for å ta imot evangeliet.
(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)
