Vi har et ansvar for de barna Gud betror oss. Hvordan kan vi fostre dem slik at de ønsker å følge Jesus i livet sitt?
Da Svein og jeg fikk vårt første barn, var vi glade for Guds gode gave til oss (Sal 127,3–5). I Det gamle testamentet står det at alt som kommer først fra mors liv skal gis til Herren (2 Mos 13,11–12). Vi ga vår førstefødte, Vegar, tilbake til Gud. Vi var klare over at vi hadde fått han til låns for en stund, og vår bønn ble at Gud måtte hjelpe oss å gi han frihet til å leve det livet Gud hadde for han. Vi ba også om at vi måtte få visdom til å oppdra han rett, slik at han kunne bli en etterfølger av Jesus. Da Gud senere velsignet oss med to flotte sønner til, ba vi de samme bønnene.
Det er ikke nok at foreldrene elsker sine barn, men barna må oppleve at de er elsket.
Vi er begge to lærere og har lest mye litteratur innenfor pedagogikk og utviklingspsykologi. Den boken som betydde mest for oss i oppdragelsen av barna våre ble boken «Er du glad i meg?» av en kristen barnepsykiater og firebarnsfar – Dr. Ross Campbell. Han har to punkter om hvordan vi kan hjelpe barnet åndelig:
- Du må ha et nært forhold og relasjon til Jesus Kristus.
- Barnet må identifisere seg med foreldrene, slik at de kan godta og tilegne seg foreldrenes verdier. Uten et sterkt og sunt kjærlighetsbånd til foreldrene, reagerer barnet på foreldrenes rettledning med sinne, motvilje og fiendtlighet.
Utfordringen er hvordan barnet skal få dette sunne kjærlighetsforholdet til foreldrene sine. Det er ikke nok at foreldrene elsker sine barn, men barna må oppleve at de er elsket. Barna må elskes med en betingelsesløs kjærlighet, og Dr. Campbell gir oss fire punkter på hva som gjør at barn opplever seg elsket:
- Øyekontakt
- Fysisk kontakt
- Konsentrert oppmerksomhet
- Disiplin (disiplin uten at barnet føler seg elsket kan slå feil)
Smak av Guds godhet
Vi fikk nød for at barna våre skulle få smake at Gud er god, og da måtte de være i hans nærvær. Derfor fylte vi huset med lovsang fra kassetter og CD-er, og vi sang selv sammen med dem. Vi ønsket å lære barna å prise Gud, for vi visste at det er til glede for Gud:
[…] og barna som ropte i helligdommen : «Hosianna, Davids sønn!» […] Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris! (Matt 21,15–16)
Vi var på møter og leirer med dem for at de skulle kjenne Guds nærvær i forsamlingen, og at de skulle få gode vaner med å være der menigheten samlet seg. Vi tok med oss leker, blader og mat. Selv om de ikke fulgte med på alt fordi de var for små, fikk de kjenne at det var godt å være i Guds nærvær. Etter som de vokste til, kunne de bli mer og mer deltakende. De var aldri for små til å være med.
La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til. (Matt 19,13–15)
Kontakt, oppmerksomhet og disiplin
Vi ba for sønnene våre hver dag, og hadde bønnestund med dem om kvelden. Da snakket vi om hvordan dagen hadde vært, ba for hendelser de var oppe i og takket for bønnesvar og alt vi var takknemlige for. Svein ønsket at de hver kveld skulle få med seg noe fra Bibelen. Vi leste kristne barnebøker som var tilpasset deres alder, og de fikk tidlig sin første barnebibel. Hver kveld leste vi fra den. På den måten ble Guds ord sådd inn i dem helt fra starten, og Gud har lovet at det ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,10–11). Ved å sitte med barna på fanget eller tett ved siden av oss mens vi leste hver kveld, fikk de dekket noe av behovet for fysisk kontakt.
Søndagen ble for oss en familiedag hvor vi også kunne være med på gudstjenester sammen.
Vi ønsket å ha måltidene felles hvor vi kunne sitte sammen rundt bordet og dele livet med hverandre. Først takket vi for maten med et bordvers eller bønn. Etter hvert som barna vokste til, var det ikke like lett å ha alle måltidene felles på grunn av mange ulike behov, men da prioriterte vi middagen. Under dette måltidet fikk vi høre hvordan dagen på skolen hadde vært, og vi delte med hverandre det vi hadde på hjertet. Da var vi sikre på at alle var sett, hadde fått øyekontakt og konsentrert oppmerksomhet.
Søndagen ble for oss en familiedag hvor vi også kunne være med på gudstjenester eller møter sammen. Inspirert av Ross Campbells punkter tok vi oss tid til å være sammen som familie og gjøre ting sammen. På den måten fikk vi en god mulighet til å sikre behovet for øyekontakt, fysisk kontakt og konsentrert oppmerksomhet.
Forutsigbare rammer gir barna trygghet.
Når det gjaldt disiplin, forstod vi snart at vi måtte samarbeide. Forutsigbare rammer gir barna trygghet. Vi respekterte hverandres grenser, men vi måtte også diskutere oss i mellom hvor grensene skulle være. Dette deltok ikke barna i. Barna ble flere ganger oppgitte over at det ikke var mulig å få ja hos mamma hvis pappa hadde sagt nei, og omvendt. I tiden før barneskolen er det svært viktig å vise barna hvor grensene er. Det er veldig vanskelig å lære barna at et nei er et nei i ungdomsalderen hvis de ikke har lært det før skolestart. Dette er et ledd i å trene barna til å være lydige mot Jesus og det som står i Bibelen.
Også deres barn, som ennå ikke kjenner den [loven], skal høre den, så de lærer å frykte Herren deres Gud (5 Mos 31,13)
Legg dere nå på sinne alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde alle budene i denne loven og leve etter dem. (5 Mos 32,46)
Paulus har en klar oppfordring til både barn og foreldre:
Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres […] Du skal hedre din far og mor […] Dere fedre vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herren vilje. (Ef 6,1–4)
Ved å lære å frykte Herren, vil Gud velsigne både barna og foreldrene:
Han velsigner dem som frykter ham, både små og store! (Sal 115,13)
Det er alltid nåde og tilgivelse når noen feiler, og det er viktig at vi som voksne også kan be barna om tilgivelse når vi feiler og gjør urett mot dem.
Tid og overskudd
Da vi fikk vårt første barn gikk jeg ned til 50 % stilling i jobben, og da tredjemann kom ble jeg hjemme på fulltid noen år. Senere jobbet jeg deltid. Svein hadde lange arbeidsdager, og vi ønsket å ikke være for slitne og travle overfor barna våre. Det at jeg gikk ned i stilling ga oss også overskudd til å være med å bygge opp et kristent barne- og ungdomsmiljø rundt barna. Vi ønsket at de skulle ha kristne søsken på sin egen alder, og da måtte vi jobbe for det. Vi engasjerte oss i søndagsskole, familiegospel, klubb og etter hvert cellegruppe for ungdommene, ettersom våre egne barn vokste opp. Mange av nabobarna og venner av barna våre kom med på disse aktivitetene, og mange av dem tok etter hvert imot Jesus som Herre og frelser. I tillegg støttet vi opp om barnas interesser og hjalp til i fotball, korps og ski. I dag er sønnene våre voksne, og jeg jobber i full stilling igjen.
Vi ble som en stor familie som støttet hverandre i alle utfordringer småbarnsfamilier møter.
Samarbeidet med kristne familier på bygda på tvers av menighetstilhørighet var utrolig givende. Vi ble som en stor familie som støttet hverandre i alle utfordringer småbarnsfamilier møter. Samværet med de andre voksne ble en god støtte for oss hvor vi kunne diskutere de utfordringene vi stod i, og be for hverandre. Barna som var med i dette fellesskapet har sterke bånd seg imellom den dag i dag, etter at de har blitt voksne og flyttet ut.
Vi var tilstede i aktivitetene sammen med barna og ungdommene, og bygget relasjoner der. I neste avsnitt nevner vi tre punkter vi la vekt på. I tillegg hadde alle voksne i dette miljøet åpne hjem hvor ungdommene kom og gikk etter behov. Hvis det var noe de lurte på eller strevde med, kunne de alltid spørre oss om hjelp eller veiledning. Noen av ungdommene ble også veiledere for nye venner som søkte å forstå mer av hvem Jesus var. Hjemmene våre var ofte fulle av ungdommer i helgene. Vi gjorde ikke så mye utenom å være tilgjengelige, men Jesus arbeidet i mellom oss og ga vekst.
Læring og rettledning
I fostringen av barn og ungdom var det tre punkter vi la vekt på:
- Vise oppriktig interesse for hvert barn, og la dem få kjenne Guds kjærlighet igjennom de voksne. Dette krever at vi har tid til dem.
- Gi barna oppgaver tidlig. De lærte seg å legge hendene på syke og be for dem, takke Gud for alle ting og holde andakter/dele Guds ord for hverandre.
- Gode forbilder. Ved å reise på leir og få besøk av eldre kristne ungdommer, fikk barna gode forbilder.
Det er nåde fra Gud og ikke en selvfølge at barna følger Jesus. Men Gud viser oss i Bibelen at han ønsker at de skal bli frelst, og han gir løfter om det.
Gud ønsker at vi skal lære og rettlede barna gjennom hele dagen, og han ber oss fortelle om Jesus til våre barn slik at de kan fortelle det videre til neste generasjon.
Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem om hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset og på portene dine. (5 Mos 6,6–9)
Gud vil at vi skal veilede barna når de velger feil, og vise dem rett vei. Dette ser vi i eksempelet om presten Eli og sønnene hans som ikke er lydige mot Gud. Det hele ender med at Gud forkaster Eli-ætten (1 Sam 2,12–36).
Trygge foreldre
Det er viktig at vi som foreldre pleier forholdet vårt til Jesus. Det står at barna har det trygt når foreldrene holder seg til han.
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn. (Ord 14,26)
Menigheten har også et ansvar for å hjelpe foreldrene med oppdragelse av barna og deres åndelige utvikling. I flere år var vi på ekteskapsweekender i regi av Ungdom i Oppdrag, og der fikk vi god opplæring og hjelp til å pleie vårt eget ekteskap. Det var det beste grunnlaget for å kunne oppdra og rettlede barna våre på en god måte. Mye vi lærte der var også aktuelt i forholdet til barna. Vi synes det er interessant at Paulus gir eldre kvinner et spesielt ansvar i å lære yngre kvinner å elske sine menn og oppdra sine barn. Jeg tror også dette kan gjelde yngre ektepar, ikke nødvendigvis bare yngre kvinner. Det viktige er at vi trenger veiledning.
men være lærere i det gode, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet. (Tit 2,3–4)
Dr. Ross Campbell sier det slik: «En viktig ramme er hvor viktig den ekteskapelige enheten er i et barns liv. Jo sterkere og sunnere dette forholdet er, desto færre problemer vil vi møte som foreldre.» (kap 2 i «Er du glad i meg?», Dr. Ross Campbell). Det er derfor det er viktig å hjelpe til med å bygge gode og sterke ekteskap i menigheten. Det vil skape gode rammer i barnas liv, og være et godt fundament for oppdragelsen av dem.
Vi skal ikke stå alene i utfordringene med å oppdra barna våre. Jesus hjelper oss, og hører våre bønner.
Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene så jeg ikke skal komme og slå landet med bann. (Mal 4,6)
Gud skal gjøre det. Han er mektig til å gjøre alt. Vi har ofte trøstet oss med dette bibelverset:
For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig (Matt 19,26)
(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net, den ble opprinnelig publisert i FOLK 4-2015).
Referanser:
- Dr. Ross Campbell: «Er du glad i meg?» – En bok om barns behov og foreldres ansvar. Utgitt på Prokla Media.
- Bibelen (1978-utgaven)
