Hvorfor vet Guds menighet så ofte vet hva som er rett, klokt og sunt, men så handler den feigt, uforstandig og skjevt?
I Rom 7 finner vi et av Bibelens mest nedslående vers om mennesket:
For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg… viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.
Jeg kjenner meg igjen i disse versene. Og du kjenner deg igjen. Vi har alle blitt fortvilet over det gapet det kan være mellom det vi vet er rett og det vi i praksis gjør. Heldigvis kommer Paulus med en løsning i kapittel 8: «Det er ingen fordømmelse i Jesus – og Ånden seirer over denne dødens lov som vårt kjøtt er underlagt».
Men jeg bærer på en liknende fortvilelse når det gjelder Guds menighet – jeg forstår ikke hvorfor Guds menighet så ofte vet hva som er rett, klokt og sunt, men så handler den feigt, uforstandig og skjevt. Det den vil, gjør den ikke… viljen har den, men å fullføre det gode makter den ikke.
Lær den unge
Vi vet ut fra Bibelen, ut fra kirkens historie, ut fra egne erfaringer og ut fra mye tilgjengelig forskning at ingenting er viktigere for et menneskes liv og frelse enn det som skjer i barndommen. Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel. Jeg er takknemlig for alle som blir frelst i voksen alder – min egen far var blant dem. Men også han vokste opp i et kristent hjem og med søndagsskole på bedehuset. Han «returnerte» til sin barnetro, som så mange av de voksne som blir frelst.
Flertallet av aktivt troende voksne har båret troen med seg fra barneårene. Dette er noe vi vet. Hvorfor gjenspeiler ikke dette seg sterkere i menighetens budsjett, i menighetens misjonssatsninger og i bemanning? Er det fordi beslutningstakerne er voksne mennesker som tenker mer på sin egen opplevelse og enn på barnas oppdragelse?
Hvor er samarbeidet hjem og kirke?
Vi vet også at ingen har større innflytelse på et barns trosutvikling enn dets foreldre. Og særlig mor kommer ut med høy score når det gjelder påvirkning. Igjen må vi fortvilet spørre: Hvorfor lyser fremdeles mangelen på samarbeid mellom hjem og kirke mot oss som et åpent sår?
Hvorfor opplever så mange foreldre seg maktesløse i forhold til å oppdra sine barn i den kristne tro? Hvorfor setter vi ikke inn mer ressurser på å utruste, bemyndige og støtte småbarnsforeldrene i arbeidet de gjør på hjemmebane? Småbarnsforeldre er menighetens viktigste og trolig mest effektive misjonærer.
Hvorfor lyser fremdeles mangelen på samarbeid mellom hjem og kirke mot oss som et åpent sår?
Jeg tror løsningen er den samme som den Paulus lanserte: Det er ingen fordømmelse i Jesus Kristus. Og det er Ånden som er nøkkelen til seier over disse unnlatelsessyndene.
Disippelgjør barna
De siste ti-femten årene har Trosopplæring blitt et moteord. Personlig liker jeg best ordet disippelgjøring, men begge disse to ord rommer det samme budskap: Barna må møte Jesus og bli hans etterfølgere, og dette er først og fremst hjemmets og dernest menighetens ansvar. Ordet trosopplæring klinger litt tørt, akademisk og pedagogisk, men jeg tror det er Ånden som taler til menigheten. Ånden taler om barna som kommer etter oss.
Også betydningen av partnerskapet mellom hjem og kirke i disippelgjøringen av barna har fått mye fokus de siste årene. Men bare lite av denne undervisningen har fått praktiske konsekvenser i det ukentlige samarbeidet. Her må Ånden komme oss til hjelp.
Småbarnsforeldre er menighetens viktigste og trolig mest effektive misjonærer.
Etter to-tre trange år under Covid-19 ble Jesus Kids strategien relansert i fjor: Målrettet og relasjonell disippelgjøring av barn med både undervisningsmateriell og ulike digitale verktøy for hjem og menighet. Personlig tror jeg denne strategien representerer et paradigmeskifte i trosopplæringen, og ved Åndens hjelp vil vi bli sterke der vi har vært svake.
Hjem og kirke sammen for barna. La det skje. Amen.
