To års samtaler og undervisning i et lite hus i hjertet av Efesus, resulterte i at hele Lilleasia fikk høre evangeliet. Hvordan var dette mulig?
For noen år siden hadde jeg gleden av å besøke de arkeologiske utgravningene av Bibelens Efesus. Hvilken opplevelse å spasere gjennom den legendariske byens marmorbelagte gater, og fornemme de bibelhistoriske begivenheter, som i sin tid fant sted i denne byen.
Paulus’ gripende besøk i byen er skildret i Apostlenes Gjerninger kapittel 19 og 20. Her treffer han først på en gruppe troende som kun kjenner Johannes’ dåp. De er ikke kjent med Den hellige ånds komme pinsedag.
Dåp i vann
Paulus døper dem i vann til Jesu navn, legger hendene på dem og formidler Den Hellige Ånds dåp. Gruppen utgjør 12 menn. Deretter forkynner han frimodig evangeliet om Jesus i byens synagoge i tre måneder. Det varte ikke lenge før motstanden begynte å melde seg, hvorpå Paulus trakk seg bort fra dem.
Det tragiske er at noen forherdet seg og begynte å tale ondt om «veien», som ble benyttet som en betegnelse på evangeliet om Jesus på den tiden. Paulus trakk da sine disipler tilbake og fortsatte undervisningen i Tyrannus’ skole.
Bibelen sier i Apostlenes Gjerninger 19, 10: «Dette fortsatte i to år, slik at alle som bodde i Lilleasia, hørte ordet om Herren Jesus, både jøder og grekere». Dette er virkelig oppsiktsvekkende! To års samtaler og undervisning i et lite hus i hjertet av Efesus, resulterte i at hele Lilleasia fikk høre evangeliet. Hvordan var dette mulig?
Evangelieforkynnelsens to bein
Jo, dette skjedde fordi Paulus benyttet «begge beina» i sin forkynnelse og undervisning. Han forkynte evangeliet om Jesus utenfor kirkeveggene til dem som før ikke hadde hørt. Dette er kjernen i Markus 16:15-20, hvor Jesus utfordrer oss til å bringe evangeliets gode nyheter ut til dem som før ikke har hørt.
I tillegg startet Paulus umiddelbart med undervisning og disippelgjøring etter hvert som folk kom til tro. Dette er kjernen i Matteus evangelium kapittel 28, 18-20. Kombinasjonen av den utadrettede frimodige forkynnelsen og påfølgende disippelgjøringen, gjorde at evangeliet spredte seg som en præriebrann over hele Lilleasia. De nyomvendte ble straks opplært til å gå ut og vinne nye.
Kombinasjonen av den utadrettede frimodige forkynnelsen og påfølgende disippelgjøringen, gjorde at evangeliet spredte seg som en præriebrann over hele Lilleasia.
Hinke rundt på ett bein
Det tragiske er at de fleste kirker og bedehus dessverre har mistet dynamikken i Jesu misjonsbefaling slik vi her ser skjedde i Efesus. Svært mange menigheter «hinker rundt på ett bein», og forkynner evangeliet om og om igjen innenfor menighetens vegger.
Dynamikken uteblir, oppslutningen om kirken avtar, det vesentlige blir å «støtte opp» om virksomheten. Tiden er kommer for igjen å innta våre byer og landsbyer med evangeliet. Folk trenger Jesus som aldri før!
Tiden er kommer for igjen å innta våre byer og landsbyer med evangeliet. Folk trenger Jesus som aldri før!
Jesu multipliseringsmetode
Jesus visste selvsagt meget godt hva Han sa, da Han gav oss de forskjellige misjonsbefalingene i de fire evangeliene, samt løftet om Den hellige ånds kraft i Apostlenes Gjerninger kapittel 1, 8.
La oss gjøre et tankeeksperiment: Jesus kalte 12 disipler og tilbrakte drøye tre år sammen med dem før sin korsfestelse, død og oppstandelse. Tenk deg at du på samme måte vinner en gruppe på 12, og tilbringer tre år sammen med dem for disippeltrening og opplæring.
Etter at de tre årene er gått, ber du hver enkelt av disse om å vinne seg 12 nye disipler. Dette blir en flokk på 144 (12 x 12 = 144). Etter at tre nye år er gått utfordres de 144 på samme måte, til å vinne hver sin gruppe på 12. Også disse tilbringer tre år sammen med hver sin gruppe, og slik fortsetter det.
Hvis dette repeteres seks ganger, ville vi ha brukt en periode av 18 år (6 x 3 = 18). Det interessante spørsmålet blir da: Hvor mange mennesker vil vi ha vunnet for Jesus i løpet av disse 18 årene, hvis denne metoden lykkes? Hvor stor menighet ville vi hatt etter 18 år?
Verdens største menighet
Svaret kan blåse hatten av de fleste: Etter 18 år ville vi hatt en skare på nesten 3 millioner mennesker, verdens største menighet! Og det hele startet med en gruppe på 12.
Men, tenker du kanskje: Dette er ikke mulig i vår sammenheng! Nei vel. Men hvis vi kun makter en måloppnåelse på 10 prosent, ville vi hatt en menighet på nær 300 000. Også det kan oppleves vanskelig. OK, men hvis kun én prosent lykkes, hvor stor menighet ville vi hatt da? Svar: 30 000.
Hvis også dette høres vanskelig ut, kan vi spørre. Hva hvis bare 0.1 % lykkes? Hvor mange ville vi da hatt i menigheten? Svar: 3 000, eller Norges største menighet. Da kan vi legge til at om bare 0.01 % lykkes, ville vi hatt en menighet på 300 mennesker etter kun 18 år.
To eller ett bein?
I løpet av mine åtte år sammen med Aril Edvardsen, fikk jeg se noe av dynamikken i kombinasjonen; Markus evangelium kapittel 16 og Matteus evangelium kapittel 28. Aril underviste tusenvis av pastorer og ledere verden over. I tillegg forkynte han evangeliet på store kveldsmøter, der «skarer» tok imot Jesus som sin frelser.
Inspirert av Aril har jeg selv gjennom de siste 25 årene, sett sprengkraften i den paulinske misjonsmetode fra Efesus i snart 40 land. Seminarer for ledere, der menighetene inspireres til å satse på disippeltrening og utsending til unådde områder. Kveldsmøter hvor evangeliet blir forkynt, og kirkefremmede nås med de gode nyhetene om frelse og evig liv i Jesus.
Dynamikken og sprengkraften i Jesu misjonsbefaling vil forbli den samme inntil det siste av verdens folkeslag nås med evangeliet.
