Reisebrev fra Ukraina Del 1:4: Jødenes skjebne
Nå står jeg ved ruinene av en av det som i dag er et minnesmerke over det jødiske Lviv som ikke er mer.
Det går selvsagt ingen fly til Kiev. Derfor flyr jeg til Warsawa.
Der treffer jeg Eivind Aadland som kommer fra Italia for å bli med på reisen. Vi blir møtt på flyplassen av pastor Krzysztof Zareba som er hovedpastor for Polens største frikirkelige menighet. Christian Fellowship er en fantastisk kirke som samler over 1.200 mennesker hver søndag.
Konfiskerte kirker
Menigheten var vertskap for «Every Nation Tour» med Jesus Revolution i Polen i våres. Vi ble kjent med Krzysztof i Ukraina hos vår felles venn, pastor Dmitry Bodyu i Melitopol, da vi var talere på en lederkonferanse.
Dmitry bor nå i Warsawa og har ansvar for alle ukrainere som strømmer til menigheten. Byen han var pastor i ble okkupert av Russland, og kirken ble konfiskert.
Vi kjører sammen til Dmitry og hans kone Helen. Vi skal egentlig bare ta en kaffe, men de har også laget en nydelig ukrainsk borscht som vi nyter sammen.
Mistet alt
Dmitry og Helen har mistet alt. To ganger.
Første gangen var da Russland okkuperte Krim. Der hadde de bygget opp en livskraftig menighet, men måtte forlate både kirken, sitt hjem og sine eiendeler.
Da flyttet de til Melitopol. Der ledet de en herlig kirke med et stort ungdomsarbeid. Dmitry er også kokk og forretningsmann, og langs hovedgaten i Melitopol lå hans restauranter på rekke og rad. De var de beste spisestedene i byen.
Kastet i fengsel
Da Russland rykket inn i Melitopol, ble alt han eide konfiskert igjen, og kirken ble stengt.
Selv ble han arrestert og satt i fengsel.
Over hele verden ba man for ham. Det så ikke lyst ut. Livet hang i en tynn tråd. Men Gud gjorde et mirakel. Etter åtte dager ble han sluppet fri. Han fikk livet tilbake som en gave, og det overskygger alt.
Gud gjorde et mirakel. Etter åtte dager ble han sluppet fri.
Takknemligheten over livet og Guds nåde strømmer ut av Dmitry. Stadig reiser han tilbake til Ukraina for å styrke menigheter og trene ledere.
Trosset portforbudet
Eivind og jeg låner en bil av våre venner og kjører videre til Lviv samme kveld. Grensepasseringen går greit, men vi ankommer den historiske byen først over midnatt. Da er det portforbud i Ukraina, men politiet som vi treffer bryr seg ikke mye om det der vi treffer dem i sentrum av byen.
Byen som før den andre verdenskrig var en del av Polen, er en vakker og spennende by. Jeg får meg en morgentur rundt omkring i Lviv før turen går videre til Kiev.
Som ved en tilfeldighet havner jeg i det som en gang var en jødisk bydel i Lviv. Før krigen var Lviv 37, 5 prosent jødisk og rommet hundre synagoger. 98 av dem ble sprengt i luften av nazistene.
Før krigen var Lviv 37, 5 prosent jødisk og rommet hundre synagoger. 98 av dem ble sprengt i luften av nazistene.
Nå står jeg ved ruinene av en av dem som i dag er et minnesmerke over det jødiske Lviv som ikke er mer.
Det gjør inntrykk å lese de små historiene på steiner som ser ut som de er formet som gravsteiner, noen dager etter 7. oktober og grusomhetene i Israel.
Bønnemøte i bilen
Jeg blir stående å tenke. Dert er umulig å forsøke å forstå det som skjer i Midtøsten i dag uten en forankring i historien.
Bilturen til Kiev med min gode venn Eivind, blir et åtte timers langt bønnemøte for Europa.
