En 17-åring får se Guds kraft demonstrert.
La meg fortelle om en opplevelse jeg fikk som 17-åring, som har preget meg for resten av livet.
Jeg er på møte i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen en søndag kveld i mai 1968. Evangelist Max Solbrekken ber for syke. En av dem som ønsker forbønn, er Brita Gloppen. Hun står lent mot en stolpe i salen mens hun støtter seg ved hjelp av krykker som når opp til armhulene. Jeg husker hvordan hun i årevis er blitt hjulpet til og fra møtene, lam som hun var.
Nå faller hun!
Solbrekken ber for henne. Så spør han om hun vil prøve å gå. Han setter krykkene til siden og støtter henne. Det går på et vis. Med stor møye, og klossete, klarer hun langsomt å sette det ene benet fremfor det andre. Så slipper han henne. Hun står og svaier frem og tilbake. «Nå faller hun!» tenker jeg. En slik måte å be for folk på har jeg aldri sett før. Jeg lurer på om det er rett å gjøre dette. Derfor står jeg der noe avventende og observerende. Det er nesten som jeg tenker: «Det skal bli interessant å se hvordan dette kommer til å ende!»
Hun svaier frem og tilbake, men faller ikke. Derimot begynner hun å ta et par skritt på egen hånd. Det er så vidt det går. Men så plutselig – som i ett nu – mens hun kjemper på denne måten, mykner bena hennes. Hun begynner å gå – uanstrengt – i full fart.
Jeg brister i gråt. I ærbødighet tenker jeg: Ta dine sko av, for du står på hellig grunn. Det er som om luften brenner av kjærlighet. Jeg kan ikke se Jesus, men hans nærvær er til å ta og føle på.
Det er som om luften brenner av kjærlighet. Jeg kan ikke se Jesus, men hans nærvær er til å ta og føle på.
Da Brita Gloppen gikk fra møtet den kvelden, gikk hun normalt. Ingen, som ikke kjente henne fra før, kunne ha drømt om at hun ble brakt dit lam – ute av stand til å gå.
Ingen følelser i beina
Sytten år senere, da jeg skrev boken Kors eller herlighet, besøkte jeg henne for å høre hennes egen beretning om det som skjedde. Hun hadde da rundet de sytti, men sprang fortsatt omkring i stuen, myk som en ungdom. Slik forteller hun:
Jeg fikk problemer med ryggen, og disse plagene ble bare verre og verre. Spørsmålet om i hvilken grad jeg var arbeidsfør, ble tatt opp. Men da legen fikk røntgenbildene, var hans spontane reaksjon: «Du kan ikke gå i arbeid med en slik rygg».
Man våget ikke å operere. Jeg måtte begynne å bruke jernkorsett og krykker, til slutt også rullestol. Bena var blitt som to stokker. På sykehuset testet de dem med nåler og små flasker med varmt og kaldt vann. Men det var ingen reaksjon, bena var helt følelsesløse.
Før det var kommet så langt, hadde jeg imidlertid trent meg på å gå med krykker. Jeg hadde lært meg en teknikk med å svinge bena frem. Ved hjelp av krykker som nådde opp til armhulene, kunne jeg ta meg frem korte strekninger innendørs. Men stort sett brukte jeg rullestol. Venstre hånd var forresten også begynt å bli lammet. På grunn av ryggsmertene fikk jeg sterke smertestillende midler. I tillegg var hjertet svært dårlig, så jeg fikk tabletter også for det.
Opptatt av Jesus
En sykepleier som het Annie, kom ofte hjem til meg for å hjelpe meg. Tre måneder før helbredelsen skjedde, hadde vi en kveld en fin bønnestund sammen. Den samme natten talte Gud til meg gjennom 2 Krøn 20,17: «Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere… Frykt ikke og vær ikke redde!» Fra da av fant det sted en merkbar forandring med meg. Før hadde jeg vært opptatt av alt som var vondt og vanskelig. Nå ble jeg opptatt av Jesus i stedet for.
Så kom møtene med Solbrekken. Menighetssøsteren, Anna, kom på besøk til meg og spurte om jeg ville bli med på møte. Da slo jeg opp i Bibelen. Jeg støtte på det stedet i Apostlenes gjerninger hvor det står om at Ananias ble sendt til Paulus for å legge sine hender på ham for at han skulle få sitt syn igjen (Apg 9,17). «Ja, vi går!» sa jeg.
Kom!
På møtet var jeg nesten den siste som ble bedt for. Solbrekken ba en kort bønn, og sa så: «Kom!» Jeg husker ikke mer enn at jeg gikk. Folk har spurt meg hvordan det føltes. Det er vanskelig å beskrive. Alt jeg kan si er at Jesus var så nær!
Dagen etter vasket jeg hele kjøkkenet. Naboer ville ikke tro at det var meg. Den kvinnelige butikkinnehaveren like ved spurte tre ganger om det var min søster. Da det til slutt gikk opp for henne at det virkelig var meg, brast hun ut: «Jeg kan like godt stenge for dagen. Jeg er helt utslått!»
Dagen etter vasket jeg hele kjøkkenet. Naboer ville ikke tro at det var meg.
Gikk flere kilometer
Dagen deretter igjen gikk jeg fra Mannsverk hvor jeg bodde, til Bergen sentrum (en strekning på flere kilometer). Jeg var ukjent med bussene og visste ikke hvor de gikk. Annie, sykepleieren som hadde hjulpet meg så mye, hadde invitert meg til bryllup. Derfor måtte jeg ta en tur til byen for å kjøpe klær. Ekspeditøren undret hvilket nummer det skulle være, men det visste jeg ikke. Jernkorsettet behøvdes jo ikke lenger.
Jeg kom gående til Annies bryllup. Hun hadde ikke sett meg etter helbredelsen, bare hørt om den. Da vi møttes, ble hun stum. Hun fikk ikke frem et ord!
Rullestolen måtte også leveres tilbake. Jeg dro til legesenteret for å konferere om dette. Legen møtte meg, og han pekte på en benk lenger borte i korridoren og sa: «Sett deg der og vent. Jeg skal bare ut en liten stund.» Straks etter var han tilbake. «Jeg ville bare se hvordan du gikk», forklarte han. Etter å ha undersøkt meg, ringte han til oversøster og sa: «Du må komme inn og hilse på dette underet!»
«Jeg ble helbredet ikke bare fra lammelsen, men også fra hjerteplagene. Siden underet skjedde, har jeg ikke behøvd å ta en eneste hjertetablett», forteller hun.
Proklamasjon, demonstrasjon, argumentasjon
I senere artikler vil jeg fortelle mer om min reise når det gjelder å se helbredelsesunder skje.
I forrige artikkel skrev jeg om tre viktige sider som hører med når vi skal formidle budskapet om Jesus Kristus: Proklamasjon, demonstrasjon og argumentasjon.
- Proklamasjon: Evangeliet skal proklameres, på ulike måter formidles til mennesker (Apg 1,8).
- Demonstrasjon: Evangeliet skal ikke bare forkynnes ved ord. Dets sannhet skal også demonstreres, bevitnes, gjennom tegn og under (Mark 16,20; Rom 15,18-19).
- Argumentasjon (trosforsvar/apologetikk): Vi skal også, når det behøves, argumentere for evangeliets sannhet – slik apostlene og de første kristne gjorde (Apg 6,10).
Stefanus, den første kristne martyr, er en modell på dette området. Han forkynte og gjorde store tegn og under blant folket. Så begynte noen å diskutere med ham. «Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med» (Apg,6-8-10).
Det behøves også apologetikk når det gjelder tegn og under, for det finnes mange som prøver å bortforklare at det skjer under. Dette er også noe jeg vil komme tilbake til i senere artikler.
