Artikkelen under er et innspill til samtale om Gud, for eksempel i en evangeliseringssituasjon.
Hvordan kom vi mennesker hit? Hvorfor er vi her? Hvor er vi på vei? Er det noe mål? Er det noen dypere hensikt med vår eksistens? Hva er meningen med livet?
– Hva mener du egentlig med uttrykket meningen med livet? Hva spør du om? Omtrent slik var spørsmålet jeg fikk av en elev en gang da jeg underviste i en klasse i den videregående skolen. Hvordan skal man svare på et slikt spørsmål? La meg prøve ved å bruke et bilde.
La oss tenke oss at det går en flokk mennesker gjennom en skog. Ingen av dem husker hvordan de kom dit. Av og til spør noen hverandre om det. Men ingen vet egentlig. Ulike personer i gruppen gir forskjellige forklaringer.
Hvor er vi på vei?
– Men hvor er vi på vei, da? er et annet spørsmål som dukker opp. – Hva er hensikten med å gå her? Hvorfor gjør vi det? Hvilket mål har vi? Men heller ikke det vet man.
Dag etter dag går de gjennom skogen. Noen dager er det fint vær. De nyter solen og varmen, de avkjøler seg med å bade i forskjellige vann i skogen. Da er det nesten som de glemmer spørsmålene, men bare nesten.
Andre ganger regner det, og er surt og kaldt. Av og til skygger tåken for utsikten. Da kan spørsmålet om meningen med det hele bli enda mer påtrengende. Eller, de kanskje glemmer spørsmålet fordi de må konsentrere seg om å klare seg best mulig i det sure været.
Uansett, ingen av dem vet om noen av dem noen gang kommer til å komme ut av skogen, om det finnes et mål for dem. Er meningen mon tro simpelthen bare å finne i det å gå? Ikke spørre noe mer! Bare gå!
Ja, men hva er vitsen med det? Hvorfor gå? Eller skal meningen søkes i atspredelser som det å bade, svømme, leke… Altså i det å nyte, nyte øyeblikket. Og det er alt?
Ja, men – det må da finnes noe mer, noen dypere grunn, noen dypere hensikt! Jaha, hva er denne hensikten?
Kollektivt hukommelsestap
Ville det ikke vært utrolig frustrerende å gå i en slik skog uten å vite hvorfor man går der, hvordan man kom dit, eller hvor man er på vei? Det er som om hele flokken har lidd et kollektivt hukommelsestap. Alt de vet noe om, er hva som har hendt en under vandringen i skogen.
Som du har skjønt, skogen tilsvarer vår verden. Hvordan kom vi mennesker hit? Hvorfor er vi her? Hvor er vi på vei? Er det noe mål? Er det noen dypere hensikt med vår eksistens? Hva er meningen med livet?
Og hva, eller hvem, er vi mennesker egentlig? Hva er sannheten om vårt opphav som menneskehet? Gud som har skapt oss, har gitt oss svaret – og det han har sagt, kan vi lese i Bibelen.
Hvor kommer Gud fra?
Gud har skapt alt. Det sier Bibelen. Ja vel, men hvor kommer så Gud ifra? Det er et meget vanlig spørsmål å få. Jeg husker Francis Schaeffer ta opp dette temaet. Schaeffer er en av de betydeligste apologetene i nyere tid. Teolog og filosof var han. Han døde for noen år siden. Opprinnelig kom han fra USA. Han bygget opp et senter i Sveits som kalles Skjulestedet, oppe i landsbyen Huemoz, ikke langt fra Lausanne. Dit har mange mennesker kommet som søkte svar på livets vesentligste spørsmål.
For en god del år siden besøkte jeg dette senteret og opplevde Schaeffer i aksjon. Han gikk gjerne rundt i sine knickers og ble kjørt omkring i en liten fransk Citroën, en 2 CV, oppover de bratte alpeveiene. Vi studenter og besøkende bodde i koselige sveitsiske villaer.
Schaeffer fortalte om hvordan lærde herrer kunne stille ham spørsmålet: Hvor kommer så Gud ifra? Og så lente de seg godt tilbake i stolen mens de smattet på sin pipe, og tenkte: «Nå har vi satt ham fast!»
Schaeffer brukte å svare med å slå fast: Noe må alltid ha vært! Spørsmålet er: Hva? Du kan ikke si at det fantes absolutt ingenting, og så plutselig – vips – så var det noe der. Noe, et eller annet, må alltid ha vært. Spørsmålet er: hva – eller hvem?
Noe, et eller annet, må alltid ha vært. Spørsmålet er: hva – eller hvem?
To alternativer
Det finnes bare to alternativer, poengterte Schaeffer. Det som alltid har vært, er enten upersonlig eller personlig. Du har bare disse to mulighetene. Når du studerer de ulike religioner og filosofier, vil du se at de gir ett av disse to svarene. Det som alltid har vært, opprinnelsen, fremstilles enten som upersonlig eller personlig. Det brukes ulike ord og begrep, men når alt kommer til alt – når man kommer til bunns i det hele – havner man på ett av disse svarene.
Nå er det riktignok noen ateister som i de senere år har begynt å kaste frem spekulasjoner om at universet kom ut av ingenting. Men når vi undersøker nærmere hva som menes med dette, viser det seg at det vanligvis dreier seg om et «mystisk noe» – og da nettopp et upersonlig mystisk noe.
Konsekvenser
Hvilke konsekvenser får det så om opprinnelsen er upersonlig, bare materie eller energi? Eller om opprinnelsen er personlig – om det er det personlige som alltid har vært, om det er Gud som alltid har vært? Slik uttrykte ateisten Monod seg, nobelprisvinner i biokjemi i 1965 (Monod var ateist, men det finnes mange dyktige vitenskapelige forskere som tror på Bibelens Gud.)
Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på… Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening… Min tanke er laget for mening – og der er ingen mening…
Den filosofien jeg tror på – nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet – den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden.
Men er dette sannheten? Det finnes ikke viktigere spørsmål enn det. Spørsmålet om Gud er det viktigste for hele vårt liv – og vår fremtid.
Hvilken fremtid?
Hvis vi hadde kunnet reise med en tidsmaskin millioner av år fremover i tiden, hva hadde møtt oss da? Ifølge det rådende syn innen vitenskapen i dag, hadde vi funnet et helt kaldt og dødt univers. Alle galaksenes stjerner hadde sluknet for lengst, også vår egen sol. Alt var kaldt og dødt.
Menneskeheten fantes ikke mer. Det fantes ingen som kunne huske menneskenes mange store gjerninger, deres musikk eller bilder, eller deres oppofrende gjerninger i kjærlighet. Ingen barn fantes som kunne leke, heller ingen dyr eller fugler. Intet liv. Alt var bare dødt og kaldt. (Et alternativt syn er at universet vil trekke seg sammen og kollapse i en veldig eksplosjon. Men denne teorien er nå stort sett forlatt. Uansett, en slik kollaps ville også innebære menneskehetens og universets død.)
Dette er menneskehetens skjebne ifølge ateismen og materialismen. Vi er på vei mot døden, vår egen personlige død – og menneskehetens og universets død. Er alt vi har dette «jordbær» – vår korte stund på jorden? Er alt menneskeheten har et slikt «jordbær» – sin korte stund i universets historie?
Hvis dette er alt, hvilken mening har da vår tilværelse? Er det best å glemme og ikke spørre? Bare la seg sluke av det daglige, av det trivielle – leve i øyeblikket og fortrenge resten?
Skapt av Gud
Men er dette sannheten? Hvorfor ikke vurdere alternativet, at Gud finnes – at han har skapt oss med mening og mål, og at han har planlagt for oss en evighet i sin herlighet? Hvorfor ikke se på de sterke grunnene som taler for at vi er skapt av Gud, slik Bibelen sier? Vi skal kommer mer tilbake til det i flere artikler framover.
