Etter 50 år som en toneangivende talsmann for ateismen, sjokkerte han publikum med å fortelle at han hadde endret mening. Kritikken haglet, og han ble beskyldt for å være dement, forført og lurt.
Antony Flew (1923-2010) var professor i filosofi og foreleste på universiteter i Oxford, Aberdeen, Keele, Reading, Calgary og Toronto. Flew regnes som en av de mest markante ateistiske filosofer i vår tid, og har skrevet en rekke innflytelsesrike bøker. Oppdagelsen av naturens enormt komplekse funksjonalitet var avgjørende for hans erkjennelse av en skaper.
Antony Flew ble født i England i 1923, og vokste opp i en kristen familie. Han var sønn av en sentral metodistleder og forkynner som elsket Guds ord. Bibelen og menighetslivet var naturlige deler av familiens liv.
Da Antony var 15 år gammel bestemte han seg likevel for å bli ateist. Beslutningen var et resultat av to ting: Han følte absolutt ingen interesse for religion, og han mente dessuten at ondskapen han observerte i verden sto i klar motsetning til påstanden om at det fantes en god Gud.
Han skrev:
Jeg skjønte ikke poenget med tilbedelse. Det å gå i kirken eller bedehuset, si frem bønner, og alt det andre som hørte med ble for meg en kjedelig pliktøvelse. Aldri følte jeg den minste trang til å kommunisere med Gud.
Ateisme som karrierevei
Karrieren som offentlig ateist startet i 1950 da han studerte ved universitetet i Oxford. I en alder av 27 år skrev han et essay som han kalte «Theology and Falsification», teologi og falsifisering (å kunne avgjøre om en påstand er sann eller falsk.)
Essayet ble lest opp i The Socratic Club, som ble drevet av kristne studenter i Oxford-miljøet. Formålet med klubben var å lage en arena for diskusjoner om livssyn og verdisyn. Studentene fikk trening i å debattere, og det kristne perspektivet fikk komme frem side om side med ulike konkurrerende syn.
Teologi var altså i samme kategori som myter og legender, og var et tvilsomt grunnlag å bygge livet på – i motsetning til vitenskap.
Flews argument var at teologi ikke var mulig å falsifisere, og dermed ikke kunne betraktes som sikker kunnskap. Teologi var altså i samme kategori som myter og legender, og var et tvilsomt grunnlag å bygge livet på – i motsetning til vitenskap.
Innlegget var tidsriktig, godt formulert og det virket overbevisende. Flews essay ble lagt merke til over alt. Tanken om å bruke falsifisering som metode for å kunne definere vitenskapens grenser var allerede lansert av en annen på dette tidspunktet. Den østerrikske filosofen og professoren Karl Popper (1902-1994) hadde nemlig introdusert begrepet empirisk falsifisering. Flew var kanskje den første til å anvende dette prinsippet på teologi.
I et intervju forklarte Flew senere at hans premisser som talte mot Guds eksistens blant annet var:
- Universet er evig.
- Livet er resultatet av en blind prosess.
- Gud som en god Skaper er selvmotsigende på grunn av ondskapen i verden.
Argumentenes evolusjon
Flews argumentasjon utviklet seg og endret seg gjennom hans karriere. Han hadde en enorm innflytelse i akademiske miljøer når det gjaldt spørsmålet rundt Gud og Guds eksistens. Her er eksempler på hvordan Flew argumenterte, og hvordan argumentene hans endret seg.
- Tidlig argument: Påstanden om at det eksisterer en god, allmektig Gud kan ikke falsifiseres, og dermed er påstanden per definisjon meningsløs. Ondskap i verden er uforenlig med forestillingen om en god Gud. Senere modererte han påstanden om uforenlighet til å si at ondskap talte mot eksistensen av en god Gud.
- Senere argumentasjon: Å definere Gud presist er svært vanskelig. Kan man ikke definere Gud eksakt, så kan man heller ikke ha en meningsfull diskusjon om Gud. Senere endret Flew mening om dette, og mente at det var mulig å definere Gud som et intelligent, allmektig, allestedsnærværende og evig vesen.
- Enda senere argument: Det ateistiske synet på Gud burde være alles utgangspunkt (default position), og teistene (alle som anser det som sannsynlig at det finnes en skaper eller intelligens som står bak universet) har derfor bevisbyrden. De må starte med blanke ark og bygge opp en argumentasjon for å sannsynliggjøre Guds eksistens.
Senere endret han dette synet etter å ha blitt overbevist av filosofen Alvin Plantinga om at troen på en Skaper bak universet og livet er en såkalt grunntro (proper basic belief), hvor det mest naturlige er å tenke at ingenting kan komme fra ingenting, og at enhver effekt må ha en årsak. Bevisbyrden ligger dermed på ateisten.
Da han bekreftet standpunktet sitt i boka «There is a God», ble han beskyldt for å være dement, forført og lurt.
Nyheten som rystet den ateistiske verden
Under et symposium i New York i mai 2004 slapp Antony Flew bomben. Han hadde endret syn på Guds eksistens etter over 50 år som karriereateist! Under symposiet ble Flew spurt om livets opprinnelse pekte mot et intelligent opphav.
Til alles forskrekkelse svarte han: «Ja, nå tenker jeg at det gjør det … nesten bare på grunn av DNA-forskningen. Jeg tenker nå at DNA-materialet har vist oss, gjennom de nesten ufattelig komplekse systemene som skal til for å produsere liv, at intelligens må ha vært involvert for å få alt dette til å virke.»
Flew møtte massiv kritikk fra sjokkerte og skuffede gamle trosfeller. Da han bekreftet standpunktet sitt i boka «There is a God», ble han beskyldt for å være dement, forført og lurt.
Han kom derfor med en erklæring om sitt syn som han holdt fast på inntil sin død:
Jeg tror nå at universet ble til gjennom en uendelig intelligens. Jeg tror at dette universets intrikate lover er et uttrykk for det vitenskapsfolk har kalt «Guds hensikt» («The Mind of God»). Jeg tror at liv og reproduksjon kommer fra en guddommelig Kilde. Hvorfor tror jeg dette – etter at jeg har utviklet og forsvart ateisme i mer enn et halvt århundre? Det korte svaret er: Etter mitt syn er dette det bildet av verden som moderne vitenskap viser oss.
Flew pekte på særlig tre faktorer som har overbevist ham om teisme, troen på Guds eksistens:
- Universets lover
- Biologisk liv
- Naturens eksistens
Flew forsvarte seg mot sine kritikere ved å vise til sin intellektuelle integritet:
At jeg har forlatt ateisme har ikke sin grunn i noe enkeltstående fenomen eller et nytt argument. Min virkelighetsforståelse har vært i endring de siste par tiårene. Jeg har løpende vurdert bevisene som kommer fra naturen, og konklusjonen ble at jeg måtte endre mitt syn. Da jeg til slutt erkjente Guds eksistens, så var ikke dette egentlig et paradigmeskifte for meg, for mitt paradigme har alltid vært, slik Plato i sin bok Republikken siterte at Sokrates insisterte: «vi må følge argumentene uansett hvor de leder oss.»
Jeg har løpende vurdert bevisene som kommer fra naturen, og konklusjonen ble at jeg måtte endre mitt syn
Ape-teoremet – avkledd i matematikkens lys
Antony Flew skriver:
Jeg ble særlig imponert over Gerry Schroeders punkt-for-punkt tilbakevisning av det jeg kaller ape-teoremet. Denne ideen, som er blitt presentert i en rekke forskjellige versjoner, forsvarer muligheten for at liv kunne ha oppstått tilfeldig ved å sammenligne det med mange aper som leker med PC-tastaturer, og til slutt ender opp med å skrive f.eks. en sonette av Shakespeare.
Schroeder refererte til et eksperiment som ble utført av det britiske nasjonalrådet for kunst (The British National Council of Arts). Tastaturer ble plassert i et bur med 6 aper. Etter en måned med herjinger på tastaturet, så hadde apene produsert 50 sider med tegn – men ikke ett vanlig ord! Og det til tross for at de korteste ordene i det engelske språk bare har én bokstav, f.eks. en «a», med mellomrom foran og bak. Hvis man regner at et tastatur har 30 knapper (26 bokstaver pluss en del symboler), så er sjansen for å få ett bestemt enbokstavsord 1/30 x 1/30 x 1/30, altså 1/27.000.
«Hva er så sjansen for å få en bestemt sonette av Shakespeare?» spurte Schroeder. En sonette er på 14 linjer. Jeg plukket ut en sonette jeg kunne åpningen på, som lød «Skal jeg sammenligne deg med en sommerdag?» Det er 488 bokstaver i den sonetten. Hva var sannsynligheten for å komme frem til en slik tekst gjennom tilfeldig hamring på et tastatur?
Det er altså mer enn 10^600 for lite partikler i universet til å notere forsøket.
Svaret er 1:10^690. Til sammenligning regner man at antallet partikler i hele vårt kjente univers er 10^80. Det er altså mer enn 10^600 for lite partikler i universet til å notere forsøket.
Men la oss glemme apekattene, og tenke oss at all masse i hele universet ble konvertert til dataprosessorer som kunne kjøre 488 randomiserte forsøk på å lage en slik setning en million ganger i sekundet. I løpet av tiden man ville ha til disposisjon siden universets begynnelse [for 13,7 milliarder år siden] ville man ha rukket å kjøre bare 10^90 antall forsøk. Fortsatt ville det gjenstått 10^600 antall forsøk som universets alder ikke gir rom for. Man vil altså aldri få en sonette til å oppstå tilfeldig, det er fysisk umulig.
«Men fortsatt tror verden at apekattene kan klare det», kommenterte Schroeder.
Etter hans presentasjon svarte jeg at han hadde svært overbevisende fastslått at ape-teoremet var noe stort sludder. Hvis teoremet ikke engang kunne forklare en enkel sonette, så ville det være absurd å påstå at det kunne forklare noe langt mer avansert, nemlig livets tilblivelse.»
Teksten ble opprinnelig publisert i ORIGO og er hentet med tillatelse fra Sennep.net
Kilder brukt i teksten
- Flew, Antony. There Is a God: How the World’s Most Notorious Atheist Changed His Mind. HarperCollins. Kindle Edition.
Om serien: Artikkelserien handler om kjente ateister som begynte å tvile på sine standpunkter og ble overbeviste teister. Eksempler er C.S. Lewis, Antony Flew og Nancy Pearcey. Første ute er Antony Flew.
